NORGES SKIFORBUND

October 23, 2018

NORGES SKIFORBUND og SAMFUNNSANSVAR

 

Samfunnsansvar kan defineres som en integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i en organisasjons daglige drift på frivillig basis. Det handler om å bruke organisasjonens ressurser på å takle en utfordring samfunnet står ovenfor. Dette er ikke lovpålagt å drive med, og samfunnsansvar har i bunn og grunn ikke direkte tilknytning til en organisasjons kjernevirksomhet. Ringvirkningene av godt samfunnsansvar kan dog forsterke organisasjonens omdømme og øke interessegruppenes lojalitet, hvilket tilsier at organisasjoner med godt samfunnsansvar kan prestere bedre.

 

Norges Skiforbund (som inkluderer idrettene alpint, langrenn, hopp, telemark, kombinert, freestyle, og freeski) er nok ikke ulik alle andre organisasjoner i sin ambisjon om å prestere sterkt til enhver tid. Det som skiller Norges Skiforbund fra andre organisasjoner er at de representerer nasjonalsporten vår, jobber med Norges mest profilerte og populære utøvere, og har 150 000 medlemmer hvilket gjør de til det nest største særforbundet i Norge etter Norges Fotballforbund.

 

Årets skisesong har ikke startet, men forventningene er her allerede. I media snakkes det blant annet om hva langrennslandslaget gjør for å gjenta suksessen fra i fjor, og hvordan alpinlandslaget planlegger for arven etter Aksel Lund Svindal.

 

Sistnevnte er en av de største profilene i dette forbundet, om ikke den aller største. Det som gjør Aksels meritter opp igjennom årene ekstra beundringsverdig er at han i løpet av karrieren også har oppnådd flere seiere utenfor løypene gjennom arbeid i blant annet MOT, Greater Than A, Akselfondet, og Right To Play - alt i privat regi og interesse.

 

Så hva gjør Skiforbundet sentralt innenfor samfunnsansvar og hva tenker de om fremtiden på dette området? Jeg har tatt en prat med Skiforbundet om dette.

 

POTENSIALE

Det står ikke på relevante ting å kunne involvere seg i for skisporten, eller potensiale for antall personer å nå ut til med fornuftige formål og beskjeder. Det er kommunikasjonssjef i Skiforbundet Espen Graff klar over. Han mener det er nødvendig å tenke bredere om samfunnsansvar fremover, og er tydelig på at Skiforbundet ikke har funnet et stort, evigvarende prosjekt med synlige og målbare effekter enda. Det har flere årsaker, deriblant at det ikke settes av nok tid til å diskutere hva det skulle være. Han er tydelig på at det må være et tema som er relevant og troverdig for skisporten, samt at ressursbruken må kunne forsvares. Mulighetene er mange, og innenfor flere relevante områder gjøres det allerede noe.

 

STATUS QUO

Det foregår flere prosjekter innen samfunnsansvar som er igangsatt eller støttet av Skiforbundet. Av helt ferske eksempler så ga flere utøvere tilknyttet skiforbundet gi sin stemme og oppmerksomhet til TV Aksjonen, og 21.oktober ble det sendt ut en pressemelding om at Langrennskomiteen har innført  et forbud mot bruk av fluor under trening og konkurranser i alle klasser opp til 16 år. Fluorsmurning er ikke bare svært dyrt, men også giftig og bringer med seg helse- og miljømessige utfordringer. To bevis på varierende sak og omfang hvor  det ene er et kort enkeltengasjementet hvor de viet oppmerksomheten til noen andres arbeid, og det andre et langsiktig, verdibasert tiltak i egen regi som vil påvirke miljøet hver eneste dag med snø i mange år fremover.

 

Sammen med NTNU har de miljøprosjektet «Snow for the future» som sikter på å utvikle klimavennlig og bærekraftig snøproduksjonsteknologi under varmere temperaturer. Hva gjelder fokus på utdanning, barn og unge har de «Utetimen» som er et samarbeid med SpareBank 1. Utetimen inneholder undervisningsopplegg i flere teoretiske fag og enkel privatøkonomi. Dette kombineres med fysisk aktivitet som også er et bidrag fra Norges Skiforbund og SpareBank 1 til å oppnå målet Norsk Idrett har satt om en time fysisk aktivitet i skolen hver dag.

 

Et nyere prosjekt Skiforbundet støtter er Stiftelsen VI. I samarbeid med Olympiatoppen, særforbund, og klubber, skal VI løfte toppidrett for funksjonshemmede, skape rollemodeller, og gi bedre tilrettelegging av breddeidrett for funksjonshemmede. Stiftelsen skal også i samarbeid med VI-bedrifter bidra til at funksjonshemmede får like muligheter og rettigheter i samfunnet som funksjonsfriske. I styret finner vi flere personer forbundet med Skiforbundet - Marit Bjørgen, Therese Johaug, Aksel Lund Svindal, Cato Zahl Pedersen, Birgit Skarstein og, Åge Skinstad.

 

Byttehelgen, som er et samarbeid mellom Norges Skiforbund Langrenn, SpareBank 1 og idrettsklubber i hele landet, har fokus på gjenbruk og få med flere barn i idretten da én av tre foreldre lar være å melde barna sine på idrett fordi det er for dyrt . Skiforbundet er også pådriver for samfunnsansvar sammen med Redd Barna hvor de har sørget for at barn fra ulike bakgrunner får oppleve lek og få gode skiopplevelser (på ski). I tillegg har Alpinlandslaget hatt flere prosjekter i samarbeid med Barnekreftforeningen.

 

Jeg stiller meg tvilende til at Ola og Kari Nordmann kan nevne ett eller flere av de pågående tiltakene. Det er synd når det først gjøres en meningsfylt jobb. Men hvem har «skylden» for at dette ikke er kjent? Burde Norges Skiforbund være hardere mot media på at de må dekke det? Hva skal til for at media ønsker å skrive om det? Burde Skiforbundet viet mer oppmerksomhet til disse tiltakene i egne kanaler? Vil vi nordmenn egentlig lese om samfunnsansvar innen idrett i det hele tatt?

 

Uavhengig av mediedekning så er det et bredt spekter av samfunnsansvar som tas, både i størrelse og område. Dog har ingen av prosjektene nådd et nivå som er like kjent som medaljefangstene, eller blitt en «merkevare» med synlige, målbare resultater. Det har imidlertid blitt forsøkt.

 

HVIT VINTER

Skiforbundet hadde en periode prosjektet Hvit Vinter. Prosjektet bidro til engasjement om miljø, bærekraft og global oppvarming. Hvit Vinter fikk støtte fra både kulturdepartementet og miljøverndepartementet, og på lik linje med Bislett Games samarbeidet Hvit Vinter med miljøorganisasjonen ZERO. Flere av våre fremste vinteridrettsutøvere ble brukt i markedsføringen og gjennomføringen, blant annet Vegard Ulvang, Kjetil Andre Aamodt, Espen Bredesen, Liv Grete Poiree, Bente Skari, og Jens Arne Svartedal.

 

Engasjementet kom av at flere utøvere opplevde sviktende, uforutsigbare værforhold og korte vintre som ødela for satsingen og skigleden for barn og unge. Hvit Vinter hadde til og med en egen dedikert ansatt fra forbundet en periode. Hvit Vinter ble til slutt lagt ned på grunn av manglende ressurser og skiftende fokusområde. Hvorfor prosjektet ble lagt ned er det skrevet lite om. Jeg er usikker på om jeg i dag kan finne noen som husker prosjektet, og om man kan dokumentere en effekt gitt den korte levetiden for innsatsen.

 

 

HVEM ER DU?

I sin rolle som Kommunikasjonssjef har Espen medietrening-/forståelse med utøverne. Her setter han selvrefleksjon i fokus, og stiller utøverne spørsmål som; Hvem er du? Hvem vil du være? Hvilke verdier har du? Refleksjonsspørsmålene kan være grobunn for at flere tenker bredere om sin egen arv enn bare verdenscuppoeng og medaljer. Selv er han sikker på at flere utøvere finner ut at de vil være noe mer enn en idrettsutøver og kunne utgjøre en forskjell utenfor skisporet. Det finnes mange gode eksempler på utøvere som har tatt et individuelt ansvar utenfor løypene i tillegg til nevnte Aksel Lund Svindal, deriblant Kjetil Jansrud, Ragnhild Mowinckel, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, og Aleksander Aamodt Kilde som alle er MOT-ambassadører.

 

STORE PLANER

Espen sier at de lenge har jobbet med å finne riktig tilnærming til samfunnsansvar med de få ressursene som er tilgjengelig. Det kan tenkes at det er bedre å holde på de gode tiltakene man har fremfor å presse frem et megaprosjekt som det ikke blir engasjement rundt blant ansatte og utøvere, det er økonomisk støtte for, eller som har en effekt på samfunnet. Det Espen uansett er klar på, er at det er veldig ønskelig med et prosjekt som har en stor målbar effekt.

 

Et spennende punkt som Espen tok opp var forskjellen på samfunnsansvar som «bare skulle mangle» og samfunnsansvar som går utover det påkrevde. Spørsmålet er hvor skillet går, og om det er likt for alle. Som Norges nest største særforbund og representant for nasjonalsporten vår er det lov å kreve litt ekstra når man vet at potensialet er så stort. Jeg mener Skiforbundet har alt samfunnsansvaret som «bare skulle mangle» på plass. Å finne det store prosjektet som går utover det påkrevde, gir målbar effekt og god synlighet vil ikke bare være hensiktsmessig for samfunnet, men også for Skiforbundet selv som de siste årene har opplevd en berg-og-dalbane på omdømmemålinger. Senest i oktober kom det frem tall fra Sponsor Insight som viste at etter syv år med vekst er det tap i sponsorinntekter grunnet omdømmetap. For ordens skyld så er ikke min mening at samfunnsansvar skal brukes for å renvaskes og dekke opp stusseligheter, men jeg kan ikke nekte for at bedre omdømme gir mer arbeidsro og flere sponsorkroner i kassa. Da får man flotte ringvirkninger som gjør at man kan investere i topp- og breddeidretten og realisere visjonen om «Mange, gode og glade skiløpere».

 

I DET LANGE LØP

Harald Grønningen ble en svært populær langrennsløper ved å være en sympatisk utøver som det ikke var lett å vippe av pinnen. Han mistet ikke bakkekontakt etter store seire og mistet ikke sinnet etter skuffende nederlag. Han ble sett på som et forbilde blant de yngre løperne, og var en utøver som hadde en tendens til å gjøre det aller best i de viktigste løpene. Dette er mye av det samme som samfunnsansvar i idrett handler om – være et forbilde for de yngre, best der det gjelder, alltid sulten på nye seiere, og ikke gi inn for nederlag. Skiforbundets største satsing noensinne, Hvit Vinter, ble kanskje ingen suksess, men det er garantert masse lærdom å hente for å stake ut kursen til det store prosjektet de leter etter.

 

Når jeg legger til grunn at idrettsutøvere er barns største forbilder som de ser opp til og vil bli som, så er det en viktig beskjed å sende at det er ikke bare verdenscuppoeng og gullmedaljer som teller. Større og bedre samfunnsansvar vil vi alle tjene på. Barn og unge får se sunnere verdier i forbildene sine som de vil ta til seg, formålene som promoteres av utøverne og forbundet får mer oppmerksomhet og midler til å utrette den tenkte forskjellen, og idretten vil få et bedre omdømme som gir mer sponsorkroner.

 

Skiforbundet, og mange av de individuelle utøverne, har en rekke prosjekter og engasjement av ulike størrelser de skal ha masse skryt for, men potensialet er neppe tatt ut. De kunne vært flinkere på å synliggjøre hva de gjør av samfunnsansvar gjennom egne kanaler de styrer, og har absolutt alle forutsetninger for å kunne sette et enda større preg på noe mer enn den internasjonale skiarenaen. De har en bevisst holdning til samfunnsansvar og leter nå etter det store prosjektet som kan skape målbare resultater og bli en merkevare for forbundet. De representerer Norges største idrettsprofiler med den høyeste markedsverdien, den nest største medlemsmassen å nå ut til, og har flere samfunnsansvarsområder som ligger i deres interesse å videreutvikle. Alle forholdene ligger til rette, og mulighetene er mange for å skape enda flere og større seiere utenfor skisporet som i det lange løp vil ha mer synlig og målbar effekt. Lykke til!

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload